taggern

Sent fredag kveld. Jeg har valgt å være hjemme. Er lissom ikke der ennå. Imorgen starter festen. Vår lille krets med Vålerengavenner samles slik som mange andre små og større kretser samles for å varme opp til kampen. Vi samles rundt noen matfat og endel beger. Også skal vi snakke sammen om sesongen som har vært, og kampen som kommer.  Jeg har dessverre ennå til gode å møte en Klansmann som faktisk tror steinhardt på at vi vinner. Kan jo si noe om folka jeg kjenner, men samtidig lurer jeg på om det er en mer gjengs oppfatning denne gangen enn de forrige to finalene. Vi har lissom ikke den samme troen. Da er det kanskje fint om våre spillere mener noe annet om dette. Akkurat det at alle undervurderer dem, inklusive noen av oss kan være redningen. For hvor godt hadde det ikke vært om vi tok dem. Det hadde smakt. Jeg er kanskje svak i troen, men jeg har fortsatt troen. For vi svikter da aldri. Og kanskje vil spillerne heller ikke svikte i denne kampen, de vet hva dette kan bety for sesongavslutningsfølelsen.

De fleste av oss skal sikkert på festen til klubben. I motsetning til endel mer fillete forsøk fra klubben på fest, som etter cupfinalen i 2002 eller i Aalesund to sesonger siden, (var det?), ser det ut til at programmet er bra. Det obligatoriske oppmøtet fra spillerne, og en hel del ekte og bra Vålerengamusikk. Ikke en aller annen kommende artist fra VG-lista eller bøfler som synger om at bohemen må leve… Jeg tror det blir bra og ser fram til å være der.

Etterhvert vil alle de små og store gjengene, fyllesjuke eller glassklare, begynne vandringen mot Ullevaal på søndag. Dit vi helst bare vil dra en gang i året, men nå er tvunget til å kalle hjemmebane. Men akkurat på cupfinalen har vi jo fått et godt forhold til semihjemmet vårt. Og Stabæk har ikke et like godt forhold til den stadion, heldigvis. Ikke siden de sendte oss ned i 1996 da. Mens vi sist iår tok dem. Og i 2004 sendte dem ned.

Akkurat der finner jeg mitt halmstrå. Det som styrker troen min. Et breialt og mett Stabæk på en stadion som ikke er “deres”. Tusener med Vålerengasupportere som tørster etter hevn. Og et Vålerenga-lag som så inderlig vel vil vise oss alle at de er gode nok til å beseire årets suverene seriemester.

La oss alle synge, og støtte gutta så godt som vi kan. Om vi alle står sammen, kjemper og vinner til slutt så skal vi se grunnsteinen for Vålerengas neste og langt bedre sesong i 2009 bli lagt. Hardt og tydelig midt i panna på et Stabæklag som har bedt om å bli jekka ned i hele år.

Kom igjen, Enga!