taggern

Om å skamme seg.

Det finnes mange sportskommentatorer, med mange meninger. Hvertfall en kommentator i hvert medie, noen steder flere. Helst med en mening hver dag. De skal vise mediets redaksjonelle linje og skaffe mediet litt oppmerksomhet. De er mange og ønsker å høres alle sammen.

Morten Pedersen i Dagbladet er en av dem. Og jeg tar meg av og til i å synes han har noe fornuftig å melde. Han er mindre tabloid og mer i bakkekontakt enn feks hans kollega Esten Sæther. I tillegg er han vel Vålerenga, og det er jo overraskende nok et pluss.  De fleste kommentatorer er ikke særlig inspirerende, mens noen er ok.  Som Morten. Nå skal han få litt oppmerksomhet fra lille meg iallefall.

Morten drar fram et knusende eksempel av en hemmelig historie om hvordan en Frigg-riking redda Vålerenga på slutten av 80-tallet. Og det skal lissom vise storsinnet Vålerenga og vi burde vise overfor Lyn. Og da skal vi skamme oss, vi som mener pengegaven på en halv million fra Hafslund med Vålerengas velsignelse er så totalt feil som det kan bli.

Vel, Morten, du har dine poenger i din argumenterte verden. Av business, storsinn og den herlige fotballfamilien som alle er så glad i hverandre.  Men du tar feil i at vi skal skamme oss.

Frigg er ikke Lyn. Og sammenligningen er faktisk grovt fornærmende for Frigg.  Lyn er en klubb som har skurkestreker som sitt repertoar. De er den virkelige erkerivalen vår. En klubb som hater oss nesten like mye som vi hater dem. Jeg kan ikke hate dem litt og så like dem. Enten hater du en klubb eller så gjør du det ikke. Så enkelt burde det være. De er alt annet enn jeg vil kjenne meg igjen i. Og de hadde ikke hjulpet oss i tilsvarende situasjon. De gjorde det ikke i 2003.  Takk og lov.

Så du kan ta Friggeksemplet og skyve det der sola ikke skinner. For det er ikke relevant i det hele tatt. Forøvrig mistenker jeg Bastionærer med hjertet på rett plass for å være forbanna sjøl. Og en smule flaue om de tar imot.

Morten P kan holde seg til den verden han tilhører. Den lissom-reflekterte og objektivt diskuterende fotballverden. Der illojalitet, fotball-horer og skam på klubbenes sjel kan forsvares ut fra bedriftsøkonomi og merkevarebygging. Der folk sitter både på dass og på stadion.

Så skal vi heller fortsette å være stolte over at vi faktisk elsker klubben vår og tolererer ikke at folk i og rundt pisse på logoen som vi har gjort til en del av våre liv.

Du er som resten av dem, Morten. Bare en vanlig meningsbærer og journalist. Du er ingen supporter og du skjønner  ikke hva det innebærer.  Du skulle skammet deg over belære oss om hvordan vi skal oppleve fotball.

Du og alle andre som prøver å kvele den siste rest av ekte følelser i fotballen. Jeg hater Lyn, og jeg er ikke så glad i sånne som deg heller, Morten.

Til slutt er jeg lei for at jeg ikke fikk ut disse meningene på lørdag kveld. Men som supporter av fotball kan du vel ikke regne med at jeg er spesielt kvikk heller, Morten. Jeg skjønner jo ikke engang hvorfor jeg skulle skamme meg.

Sent fredag kveld. Jeg har valgt å være hjemme. Er lissom ikke der ennå. Imorgen starter festen. Vår lille krets med Vålerengavenner samles slik som mange andre små og større kretser samles for å varme opp til kampen. Vi samles rundt noen matfat og endel beger. Også skal vi snakke sammen om sesongen som har vært, og kampen som kommer.  Jeg har dessverre ennå til gode å møte en Klansmann som faktisk tror steinhardt på at vi vinner. Kan jo si noe om folka jeg kjenner, men samtidig lurer jeg på om det er en mer gjengs oppfatning denne gangen enn de forrige to finalene. Vi har lissom ikke den samme troen. Da er det kanskje fint om våre spillere mener noe annet om dette. Akkurat det at alle undervurderer dem, inklusive noen av oss kan være redningen. For hvor godt hadde det ikke vært om vi tok dem. Det hadde smakt. Jeg er kanskje svak i troen, men jeg har fortsatt troen. For vi svikter da aldri. Og kanskje vil spillerne heller ikke svikte i denne kampen, de vet hva dette kan bety for sesongavslutningsfølelsen.

De fleste av oss skal sikkert på festen til klubben. I motsetning til endel mer fillete forsøk fra klubben på fest, som etter cupfinalen i 2002 eller i Aalesund to sesonger siden, (var det?), ser det ut til at programmet er bra. Det obligatoriske oppmøtet fra spillerne, og en hel del ekte og bra Vålerengamusikk. Ikke en aller annen kommende artist fra VG-lista eller bøfler som synger om at bohemen må leve… Jeg tror det blir bra og ser fram til å være der.

Etterhvert vil alle de små og store gjengene, fyllesjuke eller glassklare, begynne vandringen mot Ullevaal på søndag. Dit vi helst bare vil dra en gang i året, men nå er tvunget til å kalle hjemmebane. Men akkurat på cupfinalen har vi jo fått et godt forhold til semihjemmet vårt. Og Stabæk har ikke et like godt forhold til den stadion, heldigvis. Ikke siden de sendte oss ned i 1996 da. Mens vi sist iår tok dem. Og i 2004 sendte dem ned.

Akkurat der finner jeg mitt halmstrå. Det som styrker troen min. Et breialt og mett Stabæk på en stadion som ikke er “deres”. Tusener med Vålerengasupportere som tørster etter hevn. Og et Vålerenga-lag som så inderlig vel vil vise oss alle at de er gode nok til å beseire årets suverene seriemester.

La oss alle synge, og støtte gutta så godt som vi kan. Om vi alle står sammen, kjemper og vinner til slutt så skal vi se grunnsteinen for Vålerengas neste og langt bedre sesong i 2009 bli lagt. Hardt og tydelig midt i panna på et Stabæklag som har bedt om å bli jekka ned i hele år.

Kom igjen, Enga!